Hva skjer når omsorgen ikke er god nok?

Vi vet at mange barn ikke får den omsorgen de trenger. Og når mor og far strever, så er barn og unge ekstra sårbare. Barn har da bruk for mer omsorg og støtte, samtidig som foreldrene har mindre å gi.                                      

av Eivind Thorsen, fagrådgiver BarnsBeste

Hvis en slik situasjon varer over for lang tid, kan barn selv utvikle alvorlige problemer.
Vi som er helsepersonell er ikke alltid like flinke til å se og oppdage sårbare barn, og det vi ser sier vi ikke alltid fra om. Dette er en av de største utfordringene i arbeidet med barn som pårørende. Det er barna som blir sett som klarer seg best.

Barn som ikke får god nok omsorg

Det finnes mange barn som ikke får god nok omsorg. Disse barna opplever en hverdag som gjør at livet er vondt og vanskelig å leve. De står også i fare for selv å utvikle alvorlige problemer de vil slite med videre i oppveksten og inn i voksenlivet.

Mange av disse barna har foreldre som er pasienter og brukere av helsetjenester. Eksempelvis vet vi at ett av tre barn med en psykisk syk forelder selv vil utvikle alvorlige psykiske problemer. Halvparten av pasienter i behandling for rusavhengighet har opplevd rusproblemer hos egne foreldre. Det finnes også mange barn som har store, ofte skjulte, omsorgsoppgaver i egen familie når foreldre er alvorlig syke eller skadde.

Barns liv og utvikling er avhengig av foreldres evne til å møte dem med innlevelse, innsikt, kjærlighet og forståelse. Dette avhenger av om foreldre klarer å engasjere seg i et utviklende samspill med barna sine, som tar deres perspektiv og prioriterer deres behov foran sine egne. Egen sykdom eller avhengighet gjør det ofte vanskelig å gi barna det de trenger.

Av og til lukkes også øynene for at barn lever under forhold som skader deres utvikling. Å forstå at egen fungering som far eller mor ikke er god nok er tungt å innse for mange. Det er til og med kanskje det verste som kan skje ved egen sykdom. Barn trenger noen som kan se deres behov når foreldre ikke klarer det selv. Vi som er helsepersonell er mange ganger de nærmeste til å gjøre akkurat det.

Fra bekymring til handling – hva gjør jeg?

Hvis du er bekymret for om barn opplever en god nok omsorg, har du plikt til å finne ut om det er hold i bekymringen din. Det er ikke tilstrekkelig å forvente at andre kommer til å gjøre noe. Det er ikke sikkert at andre ser det du gjør eller at de tar bekymringen videre. Det er uansett bedre for barna at det er flere som sier i fra enn at få eller ingen gjør det.

Helsedirektoratet har laget veilederen, ”Fra bekymring til handling”. Den gir en god innføring i hvordan du kan forholde deg til barn du er bekymret for. Den anbefaler også en fremgangsmåte du kan følge når du er bekymret for et barn:

  1. Gjør en vurdering. Hvor bekymret er du?
    a. Analyser bekymringen/magefølelsen
    din ved å skrive ned observasjonene dine så konkret som mulig, gjerne over litt tid; hva har du sett eller hørt, hva har blitt sagt og gjort, hvor lenge har du vært bekymret?
    b. Diskuter bekymringen med en kollega eller med lederen din. Slike samtaler må skje innenfor taushetsplikten
    c. Oppsummer og konkluder på om dere har grunn til å være bekymret.
  2. På bakgrunn av vurderingene bestemmer dere hvordan dere skal gå videre med saken på arbeidsplassen.
    a. Vi klarer dette selv
    ved hjelp av egne tiltak og samarbeid med foreldrene.
    b. Vi trenger hjelp til vurderingen fra noen som har mer kompetanse.
    Et godt råd er å kontakte barneverntjenesten for en anonym drøfting. Du kan si hvem du er og hvor du jobber, men anonymisere barna og familien. I slike drøftinger kan barneverntjenesten anbefale tiltak, for eksempel en bekymringsmelding. Mesteparten av det barnevernet gjør er å tilby råd, veiledning og hjelpetiltak i frivillig samarbeid med barnefamilier. Det trenger altså ikke handle om mishandling for at dere kan lage en bekymringsmelding. Du finner et eksempel på melding til barnevernet på ressurssida. Andre instanser du kan kontakte er helsestasjon, skolehelsetjeneste eller PP-tjenesten.
    c. Bekymringen er så alvorlig at barnevern, politi eller andre ansvarlige instanser/personer må kontaktes. Opplysningsplikt og bekymringsmelding til barneverntjenesten omtales senere i dette emnet.

Samtalen med foreldre om bekymring

Dersom det ikke er fare for barns egen sikkerhet, så bør bekymring tas direkte opp med foreldrene i en egen samtale. Slike samtaler kan oppleves vanskelig for de det gjelder og det er viktig at de gjennomføres på en ordentlig og etterrettelig måte. Her er noen tips og råd til samtaler om bekymring:

  • Vær gjerne to i slike samtaler slik at dere kan støtte hverandre.
  • Forbered samtalen gjennom å tenke gjennom hva som skal sies, hvordan det sies og hvem som skal si hva.
  • Vær konkret og tydelig på formålet med samtalen og bekymringen dere har for barna.
  • Gi rom for reaksjoner og vær nysgjerrig på foreldrenes tanker og meninger.
  • Gi uttrykk for forståelse for familiens situasjon. Husk; det er en bekymring du skal dele med foreldrene, ikke en anklage.
  • Avklar hvordan bekymringen skal behandles videre før dere går fra hverandre
  • Skriv referat.

Opplysningsplikt og bekymringsmelding til barneverntjenesten

Hvis du er bekymret for om barn blir mishandlet, eller om det foreligger andre former for omsorgssvikt, eller om barn viser alvorlig atferdsvansker, har du en selvstendig plikt til å melde fra til barneverntjenesten. Plikten gjelder uavhengig av taushetsplikten og fremkommer av helsepersonelloven § 32 og barnevernloven § 6-4.

Det er ikke lett å melde bekymring for barn til barnevernet når du samtidig skal bidra i behandlingen av mamma eller pappa. De bekymringsmeldingene som gjør mest godt for barn og familier, er likevel de som skjer i samarbeid eller samråd med foreldrene.

Selv om du ikke trenger å informere foreldrene om at du vil kontakte barnevernet, er det som regel best både for barna og ditt fremtidige samarbeid med foreldrene. Unntaket er dersom du har grunn til å anta at det å informere foreldrene vil være til fare for barna.

Bekymringsmeldinger skal være skriftlige og så konkrete som mulig. På neste side finner du et eksempel på en bekymringsmelding.

BEKYMRINGSMELDING TIL BARNEVERNTJENESTEN

Barnets/barnas navn:
Fødselsnummer:
Adresse:
Barnets/barnas telefonnummer:

Mors navn:
Mors adresse:
Mors telefonnummer:

Fars navn:
Fars adresse:
Fars telefonnummer:

Barnet/barna bor hos:

Etnisk bakgrunn/nasjonalitet:
Behov for tolk:

Kjennskap til barnet/familien: (Beskriv type tilknytning til og kontakt med familien, samt tidspunkt og varighet)

Bekymringen gjelder: (Konkret beskrivelse av episoder og observasjoner. Tidfest hvis mulig.)

Tiltak og handlinger: (Hva er gjort eller ikke gjort for å hjelpe/intervenere, av melder eller andre. Hvorfor har man eventuelt valgt å ikke gjøre noe?)

Melders vurderinger: (Hvordan melder mener at overnevnte bekymringer påvirker barnet)

Er foresatte/barnet (over 15 år) informert om bekymringsmeldingen? (Er foresatte/barnet informert om at bekymringsmelding sendes? Er foresatte informert om innholdet i meldingen? Har foresatte samtykket til at meldingen sendes?)

- Ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep skal ikke foresatte informeres om meldingen.

Informasjon om meldingsinstans
Meldingsinstans:
Adresse:
Telefon:
Kontaktperson:
Underskrift av meldingsinstans:

OBS! Hvis barnets situasjon etter rimelig tid ikke bedres, må personalet vurdere å sende en ny bekymringsmelding til barneverntjenesten. Tilsvarende bør en ny bekymringsmelding sendes dersom det er nye forhold eller nye episoder som inntreffer som har negativ konsekvens for barnet.

Fant du det du lette etter?

Vi trenger din hjelp for å forbedre sidene våre. Tilbakemeldingen din vil bli lest og håndtert, men vi kan dessverre ikke besvare den. Husk å ikke sende personlig informasjon, for eksempel e-post, telefonnummer eller personnummer.