Habilitering ved psykiske lidelser hos personer med moderat til alvorlig utviklingshemming

Ventetider

Se ventetider på Velg behandlingssted (Helsenorge)

Innledning

Personer med utviklingshemming har oftere psykisk lidelse enn befolkningen for øvrig. De som har en lett utviklingshemming har doblet risiko for å utvikle en psykisk lidelse, mens personer med mer alvorlig utviklingshemning har tre til fem ganger høyere risiko. Dette understreker at det dreier seg om et betydelig problem blant mennesker med utviklingshemming.

Henvisning og vurdering

Fastlegen kan henvise deg til habiliteringstjeneste eller psykisk helsevern. For de som har spesielt store og vanskelige tilstander, kan habiliteringstjenesten eller psykisk helsevern søke om utredning og behandling til spesialiserte psykiatritjenester for personer med utviklingshemming. Slike tjenester finnes ved disse helseforetakene: Oslo universitetssykehus, Vestre Viken, Helse Fonna, Helse Bergen og Nordlandssykehuset.

Helsepersonell

Sjekkliste for henvisning - fastlege eller annen helsetjeneste henviser til utredning

Helsepersonell

fastlege eller annen helsetjeneste henviser til utredning

I henhold til regional fagplan for psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) er ansvarsfordelingen innad i Helse Sør-Øst for utredning og behandling av psykiske lidelser følgende:

Psykisk helsevern har hovedansvar for utredning og behandling av pasienter med nevroutviklingsforstyrrelser og samtidige psykiske lidelser, men med noen unntak (jmf. punktene c) og d) nedenfor). Spesielt fremheves det at psykisk helsevern har ansvar for pasienter med autisme og kognitiv fungering innenfor normalområdet, samt for psykiske lidelser hos pasienter med samtidig lett psykisk utviklingshemming.
Tverrfaglig spesialisert rusbehandling har som hovedregel ansvar for utredning og behandling av rusmiddelproblemer hos pasienter med nevroutviklingsforstyrrelser, men det må gjøres en individuell vurdering ut fra funksjon og symptomer hvor pasienten får best behandling.
Habiliteringstjenestene for barn har ansvar for utredning og behandling av psykisk lidelse hos pasienter med alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming, men kan ved behov søke bistand fra psykisk helsevern for barn og unge.
Habiliteringstjenestene for voksne har hovedansvar for utredning og behandling av psykisk lidelse hos pasienter med moderat, alvorlig og dyp psykisk utviklingshemming, men det bør være et samarbeid mellom psykisk helsevern og habilitering av voksne om utredning og behandlingstiltak. Ved behov for døgn- og akuttbehandling kan psykisk helsevern samarbeide med habilitering i spesialisthelsetjenesten om dette.

Før

Å stille diagnosen psykisk lidelse hos personer med utviklingshemming er komplisert og krever samarbeid mellom familie, helsetjenesten i kommunen og sykehus. Det er særlig viktig å se på utviklingsforløpet for å finne ut når sykdommen startet. Hvor langvarig problemene har vært gir en pekepinn på hvordan behandlingen bør være. Personer som har hatt uoppdaget psykisk lidelse i flere år, kan trenge langvarig behandling.

En særlig utfordring ved å stille en diagnose er det at symptomer på forskjellige psykiske lidelser overlapper, det vil si at samme symptom gi grunnlag for å mistenke flere tilstander. For eksempel kan energitap både kobles til depresjon og schizofren psykose. Det er også slik at på samme måte som i befolkningen for øvrig, så har personer med utviklingshemming gjerne symptomer på flere psykiske lidelser samtidig. For eksempel kan personer med psykotisk lidelse som regel ha symptomer på angst, depresjon eller tvangslidelse i løpet av sykdomsforløpet.

Utredning av psykisk lidelse hos de med utviklingshemming er vanskelig av flere grunner. Først og fremst grunnet begrensede verbale evner hos personen. Utredning av psykisk lidelse i resten av befolkningen baserer seg vanligvis på to kilder: Personen selv forteller om sine plager og symptomer, og vi observerer endret atferd. Når den ene hovedkilden til informasjon er begrenset, vil utredning og diagnostisering basere seg på observasjon av atferd i tillegg til informasjon fra personer som har kjent personen godt over lang tid.

At personen selv ikke kan fortelle om kjernesymptomer, for eksempel opplevelse av angst eller sansebedrag (hallusinasjoner), gjør at prosessen med å sette en diagnose kan ta lang tid. Diagnoser som blir stilt hos personer med mer alvorlig grad av utviklingshemming, medfører alltid usikkerhet.

Hvis endret atferd ikke blir sett på som et tilleggsproblem, men som en del av funksjonshemmingen, kan psykiske utfordringer blir oversett. Dette gjelder spesielt stress-symptomer, søvnforstyrrelse, uro, irritabilitet og verbal eller fysisk aggresjon. Slike utfordringer øker med alvorlighetsgraden av utviklingshemming og også med autisme.

Under

Personer med lett eller moderat utviklingshemming kan ha nytte av samtale- eller gruppebehandling. For de som har moderat, alvorlig eller dyp utviklingshemming skal behandlingen være et spesialisert tilbud for personer med utviklingshemming.

Personer med utviklingshemming som har akutte psykiatriske tilstander som krever døgnbehandling, blir som oftest innlagt ved allmennpsykiatriske akuttavdelinger.

For personer med psykose eller alvorlig stemningslidelse (bipolar lidelse, depresjon eller mani) anbefaler vi en kombinasjon av medikamenter og miljøbehandling, samt oppfølging av fagpersoner med kunnskap og erfaring.

For personer med angst- og belastningslidelser anbefaler vi psykologisk behandling uten medikamenter. I motsetning til behandling av psykose og stemningslidelse hvor medikamenter er sentralt, er det ved angst- og belastningslidelser de psykologiske og ikke-medikamentelle behandlingsformene som har dokumentert best effekt. Slik behandling er krevende for den det gjelder og de aller fleste vil være helt avhengig av en profesjonell omsorgsgiver gjennom hele behandlingsforløpet.

Familien bør være en naturlig del av samarbeidet om utredning og behandling av psykisk lidelse. Nærmeste pårørende bør derfor være med på møter med både med sykehuset og kommunehelsetjenesten.

Etter

Sykehuset veileder de som har ansvar for den kommunale omsorgen med direkte og indirekte tiltak for å sikre at personen videre bedring og for å forebygge tilbakefall. Kommunen får mulighet til å bygge spesifikk kompetanse rundt personen de har ansvar for gjennom denne prosessen.

Det blir laget en plan for oppfølging av helse, (inkludert kriseplan), der dette blir sett på som hensiktsmessig.